Det ble tap 2-4 på Ranheim i går etter en jevn og velspilt kamp. Det mangler en god del på utholdenhet og kondisjon for vår del, men jentene har fått forståelse for spillet på nierbane, og en mer snasen trenerduo skal en lete lenge etter. I tillegg bidro en staut gjeng med foresatte og bestefar med strålende humør, oppmuntrende tilrop og sviktende fotballkunnskap. Alt var altså som det skal være. Thale og Fride sørget for våre scoringer, og Fie reddet et straffespark. Kampens øyeblikk: Da vi fikk rødt kort. ENDELIG! Her har jeg sett på kamper med veloppdragne pikebarn siden 2007, og jeg har resignert holdt ut med tårer og venninnedrama, treninger med solbriller, fjærboa og angst for å påføre motstander smerte, og så kommer det jammen et rødt kort dalende fra intet.
Vi må som vanlig innom HamKam. På selveste 1. mai skulle arbeiderklubben fra Hamar måle krefter mot Ranheim. Hedemarken er Norges svar på Provence, og det var med bange anelser jeg kikket ut på snødekte plener torsdag morgen: Ville HamKam takle et så uvant klima? Det gjorde de selvfølgelig ikke. Det ble fortjent tap i et klassisk bunnoppgjør der både fallerte stjerner og wannabes i 20-årene fikk vist at de hører hjemme på høyst nivå 3 i norsk fotball. En usannsynlig kjedelig fotballkamp med menn som en skulle tro hadde annet å gjøre enn å springe rundt i snøføyka etter en ball, endte altså til slutt med tap 0-2 for våre helter fra Hamar, og de fremmøtte trakk på skuldrene av været og ruslet hjem til TVTrøndelag sitt helaftens program om Hjallis og Otto Nielsen.
Min gode venn, nabo og eneste quizdeltaker Johan vant nok en kaffekopp på Røros. Han tippet at Pål Jacobsen scoret fire mål mot Finland i 1980, og det hadde han selvfølgelig evig rett i. Si meg en ting: Klarer ingen andre enn Johan Skevik å bruke Google?
Vennlig som alltid fra Harald
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar